Katalog fra Sogn og Fjordane Kunstmuseum

______________________________________________________________________________________

Åpningstale av Lise Bjørne Linnert for I Beredskap, SOFT galleri, 7/8 2014

______________________________________________________________________________________

Katalogtekst av Knut Blomstrøm

______________________________________________________________________________________

Sakset fra Stavanger Aftenblad 10.03.07. Anmeldt av Trond Borgen.

Sakset fra Kunstkritikk.no 03.06.08. Anmeldt av Trond Borgen.
Nordisk sektor, Stavanger Europeiske Kulturhovedstad 2008.

Tidevannet

Bente Sommerfeldt-Colberg, Havsikt, Tungenes fyr.

Nede ved sjøen står også Bente Sommerfeldt-Colbergs mekaniske installasjon Havsikt. Hun mimer fyrets lanterne, men her blir den en beholder hvor vann med visse mellomrom blir pumpet inn, og ut – som om det var fyrlyktens signaler forvandlet til tidevannets egen rytme. Denne mekaniske maskinen skulle en tro var unødvendig like ved havet, som selv alltid har hevet og senket seg med tidevannet. Sommerfeldt-Colbergs mekaniske skulptur blir foruroligende her ute ved havgapet; for den antyder at havet trenger en slags kunstig ånderett, en form for hjelp til å utføre sine tidløse, evige funksjoner. Som om dette er menneskets siste krampetrekning for å holde naturen i gjenge. Naturen kan likevel komme til å ta hevn over dette menneskelige overmot: En god storm, og Sommerfeldt-Colbergs skulptur er feid på havet, druknet i den tidebølgen den prøver å imitere.

_________________________________________________________________________________________

Sakset fra Stavanger Aftenblad 10.03.07. Anmeldt av Trond Borgen.
Hå gamle prestegard.

Til døden skiller.
Livet fastholdt som død materie og som mekanisk bevegelse.

……..Bente Sommerfeldt-Colberg har stanset frøene i flukten, eller like før, ved å fiksere dem og sette dem under lokk. En hel installasjon har hun laget, av løvetannfrø
som ikke lenger er så skjøre at de blåser bort ved det minste vindpust; i stedet er de blitt en sterk konstruksjon som tegner det vakreste mønster i sitt lille rom. Det er en konstruksjon ingen ingeniør eller kunstner kunne ha gjort bedre.
”Spredning” kaller Sommerfeldt-Colberg sin installasjon ute på Hå. En tvetydig tittel som både viser løvetannfrøets store spredning nærmest som en virusmetafor og menneskets forsøk på å kontrollere og begrense skadevirkningene ved å holde det under lokk, og som også peker på laboratoriets kontrollerte dyrking av slikt virus.
Men her ligger også et annet aspekt: Kunstens særegne egenskap, viljen til å fastholde det liv som ikke lenger lar seg fastholde, annet enn som død materie.
”Hvert menneske dreper det det elsker” sier Oscar Wilde, og det er denne melankolske livserfaringen som ligger fiksert og innkapslet på gulvet på Hå.
Det er løvetanninstallasjonen som vil bli husket fra denne utstillingen; kapslene fanger det særegne havlyset som siver inn gjennom vinduene, frøene tegner et mønster som vinden ellers ville ha ødelagt. Det er døden som skiller.

_________________________________________________________________________________________

Sakset fra Dagbladet 19.03 2006. Anmeldt av Harald Flor.
Installasjon, skulptur og video, Kunstbanken, Hamar.

Mekanisk og Metaforisk

……..Dobbeltheten er også innebygd i de mekaniske skulpturene, som denne kunstneren særlig har blitt kjent for. Og stadig evner å utvikle i metaforisk pregede konstruksjoner.
Synsvinkler.  I ”Kompass”roterer en serie plexiglass-skiver med fotografisk overførte øyne, som framtrer opp og nedvendt etter som skivene skifter posisjon. En ting er at blikket orienterer seg ut fra skiftende synsvinkler, men motstridende oppfatninger handler også om mer enn optikk. Gjennom sin sakte omdreining framkaller ”Kompass” både fascinasjon og refleksjon.
Det samme gjelder Sommerfeldt-Colbergs fineste verk på denne utstillingen, som hun har kalt ”Evig Din”.
Her lar hun to gjennomsiktige og delvis væskefylte ringer møtes i en omsluttende rotasjon. Men i denne sirkulasjonen er det som om ringene med den blodliknende væsken ”strever fysisk” for å holde bevegelsen gående. Slik formidler den mekanisk drevne konstruksjonen en ”kroppslig” karakter til dette betagende verket.
Innebygd i et slikt inntrykk får også forestillingen om ”Evig Din” en eksistensiell dybde og tidsbegrenset perspektiv.

_________________________________________________________________________________________

Sakset fra Dagbladet 14.04.04 Anmeldt av Harald Flor.
Oslo Kunstforening.

Bevegelig og bevegende.

Alt er i bevegelse på Bente Sommerfeldt-Colbergs utstilling i Oslo Kunstforening.
Det begynner med sakte, mekanisk stigning og ender i luftige hestesprang via video.
Både de maskinelle mønstrene og det kroppslige samspillet med den spretne firfotningen får karakter av å være metaforer for ulike tilstander, som skifter fra det tvangsmessige og trivielle til det ubundne og underfundige. Sommerfeldt-Colberg aktiverer ikke bare mekanikken i sine arbeider, men aktiverer også publikum gjennom dem.
Retrett.
Vi setter arbeidene igang ved å påvirke sensorer. Vel innenfor døra begynner installasjonen ”Himmelstige” langsom å strekke sin metalliske konstruksjon skrått oppover, men de gjennomsiktige, vannfylte trinnene i plexiglass innbyr ikke til å bli klatret på. De leder derimot blikket og lar det komme på høyde med et flyfoto på veggen vis-à-vis, som viser et vidt, sommerlig utsyn over himmel og hav.
Kunstneren gir oss ikke anledning til å dvele lenge ved den poetisk lysende utsikten, før stigens maskineri slår ubønnhørlig retrett fra ”himmelfarten”. Det luftige synet skal forbli utenfor rekkevidde, og den neste mekaniske oppstigningen bare bekrefter at en slik utopi er uoppnåelig. I salen ved siden av anskueliggjør Sommerfeldt-Colberg et skråblikk på hverdagens opp- og ned-turer, og installasjonen ”Mitt liv som kunst” gir uttrykket om å henge i stroppen et nytt innhold.
Sprangridningen som er filmet med kamera på kroppen i videoverket ”Svev”, formidler også en følelse av dobbelthet: mellom fri utfoldelse og bundetheten til å følge ridebanen og overkomme dens hindre.

_________________________________________________________________________________________

Sakset fra Stavanger Aftenblad 01.12.98. Anmeldt av Trond Borgen.
Hå gamle prestegard

Mekanikk og melankoli.

Her er en morsom utstilling – full av merkelige opplevelser. Men likevel med en alvorlig undertone.
På Hå stiller Bente Sommerfeldt-Colberg ut motoriserte, mekaniske objekter som tilsynelatende heroisk utfører bevegelser av den største betydning, men som egentlig viser gjentagelsens ufruktbare meningsløshet. ”Støvbankeren” slår mot puten, men blir aldre kvitt støvet, og en maskin blar om på et notehefte i ”Uendelig kapittel”, mens et par danseskøyter snurrer rundt og rundt, uten at musikk eller dans oppstår. Høydepunktet er ”Sekrét”: En maskin setter stadig to skjeer ned i et  basseng med sirup og løfter dem opp med en slags sermoniell bevegelse – som et hellig rituale. En høytidelig feiring, kanskje et sakrament?
Dette mekaniske spillet går helt tilbake til dadaistenes macchine celibri – ungkarsmaskinen – senere brukt også av surrealistene. Menneskelig aktivitet reduseres til meningsløs mekanikk, in absurdum, og samtidig lagres den med en liksom-mening, med en betydning den ikke kan bære.
Sommerfeldt-Colberg bruker en vid referanseramme, fra dadaisten Duchamp til samtidskunstneren Rebecca Horn, som hun legger seg temmelig nær opp til.
Men når hun er istand til å skape et mystisk og kuriøst objekt hvor tenner klaprer og vibrerer på tynne metallstenger over røntgenbilder som gjør menneskekroppen gjennomsiktig, mens den motsatte enden av rommet domineres av en stålkum med røntgenbilder av et hestekranium, med en grime hengt foran, som et sterkt bilde på tvang og temming, så er dette mer enn etterplapring etter Horns arbeider. Her er en vilje til å tolke vår eksistens gjennom absurde, fetisjistiske gjenstander.